Biologi


Brunbjørnen er et rovdyr og samtidig en alteter. Dietten består i hovedsak av bær, maur, elg og andre klauvdyr, men den spiser også urter og gress. I Norge kan sau utgjøre en vesentlig del av dietten i de områder hvor det er sau på utmarksbeite. 

Binne med unger høst
Binne med unger høst
© AndersSjøberg/dellarte.tv

Hva spiser bjørnen?

Brunbjørnen er et rovdyr og samtidig en alteter. Dietten består i hovedsak av bær, maur, elg og andre klauvdyr, men den spiser også urter og gress. I Norge kan sau utgjøre en vesentlig del av dietten i de områder hvor det er sau på utmarksbeite. 

Næringssammensetningen varierer gjennom sesongen. Om våren når bjørnen kommer ut av hiet graver den ut maurtuer og spiser maur, som gir nyttig proteintilskudd etter den lange søvnen. Elg og rein omkommet i løpet av vinteren gir også et kjærkomment proteintilskudd i denne perioden. Også slakteavfall fra siste høsts elgjakt kan være viktig føde på denne tiden. Utover våren og forsommeren er elg og da hovedsakelig elgkalver viktig som næringskilde. Om sommeren er maur, urter og gress viktig, mens bær er meget viktig på sensommeren og høsten. Bær har høyt sukkerinnhold og gjør at bjørnen hurtig kan øke vekten mot den lange hiperioden. I deler av Norge er sau et viktig byttedyr sommer og høst.

Bjørnen er ingen effektiv predator på store fullvoksne elger, men under gunstige føreforhold på vårvinteren kan bjørnen ta voksen elg. Elgkalver er mer lettfangede enn voksne dyr, og er spesielt utsatt for å bli drept av bjørn i deres første leveuker. Bjørnen kan også ta rein, og også her er kalver mer utsatt.

 

Vintersøvn

Bjørnen har vintersøvn. Den går ikke i dvale slik som for eksempel piggsvin og flaggermus. Den senker bare kroppstemperaturen og hjerteslagene, og sover mens den tærer på fettreservene den har bygget opp i løpet av høsten.

Hiperioden varierer mellom 5-7 måneder. Selve hiet kan være en vindfallsrot, gravd ut i en maurtue, grus- eller jordbakke, eller rett og slett på bakken under grantrær. Et hi blir skjeldent benyttet flere ganger. Den vanligste typen av hi for skandinaviske bjørner er utgravde gamle maurtuer som er forlatt av mauren.

Binner som skal føde unger legger ned mer arbeid i valg og utforming av hi enn andre bjørner. Drektige binner går også tidligere i hi om høsten og kommer senere ut av hi om våren, enn andre bjørner. 

Parring og drektighet

Parringstida er den tiden på året da hannbjørn og binne møtes, ellers forsøker de å unngå hverandre. I parringstida vil hannbjørner være svært aktive og nesten daglig passe opp binnene innenfor sitt område. Er bjørnebestanden tett, vil flere hannbjørner kunne sverme om ei binne. Da kan det bli kraftige sammenstøt mellom hannene. Bjørnen har et promiskuøst parringssystem, som betyr at en hanne kan parre seg med flere binner og en binne med flere hanner.

Bjørnen har, som jerven, forsinket fosterutvikling slik at effektiv drektighetstid bare er to måneder, selv om parringen foregår i mai - juni. Fosterets utvikling stopper opp og "hviler" fram til binna går i hi om høsten.

Unger og oppvekst

Unger fødes i hi i januar - februar. Et kull består av en til fire unger som mora dier under vintersøvnen. Ungene er svært små når de kommer til verden. De måler cirka 25 centimeter og veier bare 300-500 gram. Når de forlater hiet i mai, er de på størrelse med en hundevalp. Om høsten kan de nå en vekt på 40 kilo.

Ungene går sammen med mora hele det første leveåret, i mange tilfeller også året etterpå. Dermed rekker ikke bjørnebinna å få mer enn 5-8 kull i løpet av livet og gi opphav til maksimalt 10-20 unger. Dette er under forutsetning av optimale forhold. Sen kjønnsmodning, lange intervaller mellom hvert kull og høy dødelighet blant unge dyr gjør bjørnen til en sårbar art.

Oppdatert: 02.10.2012