Dagens forvaltning av våre rovviltarter bygger på St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur og Stortingets behandling av denne, samt Stortingets rovviltforlik fra 17. juni 2011. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner, hvorav Bernkonvensjonen er den mest sentrale for norsk rovviltforvaltning.
Naturmangfoldloven (lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold)
Stortinget vedtok ny naturmangfoldlov som trådte i kraft 1. juli 2009.
Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.
Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven erstatter den tidligere naturvernloven og deler av viltloven og laks- og innlandsfiskloven.
Kapittel to, som handler om alminnelige bestemmelser for bærekraftig bruk, skal samordne forvaltningen gjennom felles mål og prinsipper. Kapitlet fastsetter forvaltningsmål for arter, naturtyper og økosystemer, og det lovfester en rekke miljørettslige prinsipper, blant annet føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystemforvaltning og samlet belastning.
Nærmere bestemmelser om høsting og annet uttak følger av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven
Viltloven (lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet)
Viltlovens formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.
Mange av bestemmelsene i den tidligere viltloven er opphevet i forbindelse med at naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, men de konkrete høstingsvedtakene treffes fortsatt med hjemmel i viltloven, innenfor de generelle rammene og prinsippene som naturmangfoldloven trekker opp.
Dette innebærer at bestemmelsene for når, hvor og hvordan det skal høstes reguleres i viltloven, mens både vilkårene, og de hensyn som skal vektlegges ved avgjørelsen om det kan høstes, er regulert i naturmangfoldloven.
Høsting og annet uttak er fortsatt tillatt når myndighetene har åpnet for det, og reglene om vilkår for høsting er en videreføring av gjeldende regler og praksis.
Loven inneholder også regler om retten til jakt og fangst, inkludert regler om forfølgningsrett etter skadet vilt. Det er også gitt bestemmelser om organisering av jaktområder og om jegerprøve, jegeravgift, fellingsavgift og Viltfondet.
Bernkonvensjonen
Bernkonvensjonen er en internasjonal avtale om vern av dyr og planter og deres leveområder. I konvensjonen er det lagt særlig vekt på truede og sårbare arter. Konvensjonen trådte i kraft i 1979, og var et viktig grunnlag for endring av europeisk naturforvaltning. Norge ratifiserte Bernkonvensjonen i 1986. Konvensjonen er den mest sentrale internasjonale miljøavtalen som direkte berører rovvilt. Konvensjonen inneholder krav til bevaring av flora og fauna i deres naturlige leveområder, herunder artene gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Konvensjonen angir hvilke minsteforpliktelser Norge har i arbeidet med å ta vare på rovvilt.
Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak. På Bernkonvensjonens liste II skal dyrearter beskyttes om fangst, jakt og innsamling av egg. Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem. Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Det gir blant annet føringer for norsk forvaltning av de store rovdyrartene.