Regelverket


Dagens forvaltning av våre rovviltarter bygger på St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur, Stortingets behandling av denne (Innst. S. nr. 174 (2003-2004) og rovviltforliket av 2011. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner, hvorav Bernkonvensjonen er den mest sentrale for norsk rovviltforvaltning.

Dagens politisk målsetting - både beitedyr og rovvilt

Dagens rovviltpolitikk har en todelt målsetting. Det skal sikres bærekraftige rovviltbestander, og en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn.

Det skal legges vekt på økt forutsigbarhet for alle som berøres av rovviltpolitikken, økt lokal aksept, reduserte tap av husdyr og tamrein og økt alminneliggjøring av rovviltforvaltningen gjennom å åpne for nye former for felling av rovvilt når bestandssituasjonen tillater dette.

Differensiert forvaltning

Forvaltningen må avveie og ivareta de ulike hensyn på en best mulig måte innenfor de rammer som følger av gjeldene lover og forskrifter. Ofte vil det være slik at ikke alle interesser kan ivaretas i samme område eller til samme tid. Forvaltningen må derfor være differensiert. Det innbærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interesser i ulike geografiske områder.

Dette beskrives i forvaltningsplanen for hver region, og det er rovviltnemndene i hver region som er ansvarlig for å fastsette de konkrete retningslinjer for den geografiske arealdifferensieringen for regionen. Dette er nemndens grunnlag for å vurdere bruk av blant annet fellingsregimene og forebyggende og konfliktdempende tiltak. 

Naturmangfoldloven (lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold)

Stortinget vedtok ny naturmangfoldlov som trådte i kraft 1. juli 2009.

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven erstatter den tidligere naturvernloven og deler av viltloven og laks- og innlandsfiskloven. 

Kapittel to, som handler om alminnelige bestemmelser for bærekraftig bruk, skal samordne forvaltningen gjennom felles mål og prinsipper. Kapitlet fastsetter forvaltningsmål for arter, naturtyper og økosystemer, og det lovfester en rekke miljørettslige prinsipper, blant annet føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystemforvaltning og samlet belastning.

Nærmere bestemmelser om høsting og annet uttak følger av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven

Viltloven (lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt) 

Viltlovens formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Mange av bestemmelsene i den tidligere viltloven er opphevet i forbindelse med at naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, men de konkrete høstingsvedtakene treffes fortsatt med hjemmel i viltloven, innenfor de generelle rammene og prinsippene som naturmangfoldloven trekker opp.

Dette innebærer at bestemmelsene for når, hvor og hvordan det skal høstes reguleres i viltloven, mens både vilkårene, og de hensyn som skal vektlegges ved avgjørelsen om det kan høstes, er regulert i naturmangfoldloven.

Høsting og annet uttak er fortsatt tillatt når myndighetene har åpnet for det, og reglene om vilkår for høsting er en videreføring av gjeldende regler og praksis.

Loven inneholder også regler om retten til jakt og fangst, inkludert regler om forfølgningsrett etter skadet vilt. Det er også gitt bestemmelser om organisering av jaktområder og om jegerprøve, jegeravgift, fellingsavgift og Viltfondet.

Internasjonale forpliktelser

Norge har som nasjon sluttet seg til et flertall internasjonale avtaler som helt eller delvis berører rovvilt. Gjennom disse forpliktelsene påtar vi oss å samarbeide med andre land for å oppnå de målsettinger som avtalene skal sikre.

For rovviltet er det likevel viktigst at vi i Norge, uavhengig av avtalene, har påtatt oss et selvstendig ansvar for alle arter, herunder også rovvilt. Vi har fredet artene lenge før vi undertegnet avtalene, og vi har etablert et nasjonalt lovverk som skal sikre at artene bevares på en bærekraftig måte.

Innenfor denne overordnede ramme, må vi selvsagt tilpasse forvaltningen til andre samfunnsinteresser, slik at forvaltningen fremstår som enhetlig. Det er derfor ikke slik at det er de internasjonale forpliktelsene som "tvinger" oss til å bevare rovvilt. Våre egne fredningsvedtak og senere etablering av Viltloven og  Naturmangfoldloven er grunleggende forutsetninger for vår forvaltningspraksis. Gjennom å delta i internasjonale fora, og undertegne avtalene, forplikter vi oss overfor andre land til å fortsette dette arbeidet.  

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak. På Bernkonvensjonens liste II skal dyrearter beskyttes om fangst, jakt og innsamling av egg. Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem. Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Det gir blant annet føringer for norsk forvaltning av de store rovdyrartene.

 

 

Oppdatert: 20.08.2015