I Skandinavia er ulven (Canis lupus) et sjeldent rovdyr. Ulven er et hundedyr som lever i små grupper som samarbeider om jakt og oppfostring av unger. Ulver kan bli opptil 90 cm i mankehøyde og kan leve til de blir 15 år.
Hva spiser ulven
Ulven er en utpreget kjøtteter, med klauvdyr som viktigste føde. Lokalisering av byttedyr skjer ved hjelp av lukt eller ved sporing. Oppdager ulven ferske spor, kan den følge sporene helt til den ser byttedyret og jakten kan starte. Jakten er ikke alltid like effektiv. Når ulven jakter på elg, oppnår den gevinst i bare ett av ti tilfeller.
Ulveflokken
Flokkadferd er karakteristisk for hundedyr, og dette skiller ulven klart fra gaupe, jerv og bjørn. Flokken kommuniserer gjennom kroppsspråk, luktmarkering og lyder. De karakteristiske ulvehylene kan under gode forhold høres på rundt en mils avstand. Lukt avsettes i form av urin i ytterkanten av leveområdet for å markere reviret. Rangordningen er streng i ulveflokken. På toppen står alfaparet. De er de første til å angripe byttedyr og jage bort fremmede ulver. Belønningen er de beste kjøttstykkene og retten til å bli foreldre. Oftest er det bare alfaparet som får lov til å parre seg. Det er derfor bare en del av den potensielle formeringsevnen i flokken som utnyttes.
Parring og drektighet
Parringstida er i februar/mars. Etter ni uker fødes valpene i et hi. Hiet er ofte gravd ut i sand- eller grusbakker, men kan også være en bergsprekk, vindfall eller et gammelt reve-/grevlinghi.
Unger og oppvekst
Når valpene er to - tre uker gamle er de i stand til å se og høre, og etter en måned gjør de oppdagelsesturer utenfor hiet. To måneder etter fødselen er valpene uavhengig av morsmelk og flokken forlater det avgrensede hiområdet. Opptil 50 prosent av valpene dør det første leveåret.
Leveområde og vandring
Når valpene blir kjønnsmodne, ofte i sitt andre leveår, vil de fleste forlate familiegruppa og legge ut på vandringer i håp om å treffe artsfrender av motsatt kjønn og opprette eget territorium. Det er oftest slike unge, uerfarne individer på vandring som påtreffes langt utenfor det som oppfattes som vanlige tilholdssteder for ulv. Enslige streifdyr kan vandre flere titalls mil. Leveområdets størrelse er avhengig av mattilgangen, og størrelser på 600-1000 km2 er vanlig i Skandinavia.
Genetisk flaskehals
Siden midten av 1990-tallet er det samlet inn et stort antall DNA prøver fra ulvebestanden i Skandinavia. Dette har gitt et godt grunnlag for kartlegging av bestandens gentetiske materiale. DNA-analysene har blant annet vist at den skandinaviske bestanden har en meget høy grad av innavl. En har gjennom slike analyser også funnet at dagens skandinaviske ulvebestand genetisk sett nedstammer fra kun tre individer, og at alle disse tre ulvene hadde vandret inn fra bestanden i Finland/Russland.